Nettverksmappe
En servermappe legges til i søkestien for støttefiler; ved oppstart laster AutoCAD inn alt som ligger der. Å slippe en ny utgave er å kopiere en fil til mappen — derfor er dette den mest utbredte veien av alle.
I samme øyeblikk mappen ikke er tilgjengelig, finnes ikke ett eneste verktøy: ute på byggeplassen, hjemme, når VPN-forbindelsen faller ut. Oppstarten blir dessuten lengre med antall filer, og mappen blir bare større — ingen vil være den som slettet verktøyet til en kollega.
E-post og USB-pinne
Den som skrev verktøyet, sender den nye utgaven som vedlegg eller gir den videre personlig, og hver enkelt kopierer den over på sin egen maskin. Ingen installasjon og ingen venting på IT-avdelingen.
Ingen steder står det hvem som har kopiert hvilken utgave. Den som har fri den dagen, får aldri meldingen og arbeider i månedsvis med den gamle utgaven. Forskjellen viser seg når den samme tegningen gir to ulike resultater, og årsaken finnes dager senere.
Påloggingsskript
IT-avdelingen skriver et skript som kopierer filene ved pålogging. Sentralt, sporbart og det kjører uten at noen må huske på det — av de fire veiene den mest solide på forvaltningssiden.
Nå går enhver endring gjennom IT-avdelingen. Ingeniøren som skrev verktøyet, gjør rettelsen på ti minutter og venter tre dager på distribusjonen — og fra tredje dag melder ingen inn små rettelser lenger. Verktøyet forblir ødelagt selv om det lar seg reparere.
For hånd, maskin for maskin
En ny ingeniør begynner, eller en maskin byttes ut; noen setter seg ned og installerer verktøyene ett om gangen. Det er den sikreste måten å vite på at oppsettet er riktig.
Det koster en dag, og en uke senere ligger den maskinen likevel etter. Den eneste oversikten over hva som ligger på hvilken maskin, er hukommelsen til den som installerte — og den oversikten forsvinner sammen med vedkommende.